Siden vi kom på tredjeplass i gruppa vår kom vi direkte til 16-delsfinalen i B-sluttspillet. Der møtte vi Ølen fra helt nord i Rogaland.
Etter å ha fått nyheten om at det var en kamp til var gutta virkelig gira på å gjøre det bra. Et besøk på den sør-afrikanske ambassaden kvelden før hadde også hjulpet på moralen. I tillegg møtte ambassadøren opp på sin tredje (!) kamp for å se på oss. Et herlig engasjement som de færreste lag får oppleve.
Kampen startet jevnt og det var tidlig klart at dette var et lag i var fullt på høyde med. Vi spilte oss til flere sjanser, men klarte ikke å omsette disse inn i nettet. Ølen var, som alle norske lag, større og sterkere enn oss og de skjøt hardt som hester sparker. Jo lengre tid som gikk uten at vi scoret fikk frem den gnagende følelsen: dette hadde vi sett før. At vi har det spillemessige overtaket, men ikke klarer å score mot lag som er gode på kontringer og dødballer.
Det var 0-0 til pause og vi hadde det spillermesssige overtaket. Det gjaldt bare å fortsette å male på, før eller siden ville noe skje. Spiwosenkosi var helt Michael Essien på midtbanen og brøt opp alt Ølen prøvde på. Siyabonga var spielführer offensivt og foran jagde Langalakhe og Thabiso alt. Bakover så det også positivt ut. Sandile Biyela har vokst fra å være en litt keitete og usikker midtstopper til å bli en bauta med fart og taklingsstyrke. Han kan sammenlignes med Rune Bratseth i glansdagene.
Klokken tikket ubønnhørlig mot slutten og ekstraomganger. Zulufadder hadde banespillet, men klarte ikke å score. Så fikk Ølen et frispark fra 13,5 meter og frem sto en av Ølen-spillerne som tidligere i kampen hadde vist at han hadde deng i læret. Ølen sendte strategisk frem to spillere til å forstyrre Siyanda i vårt mål. Frisparket gikk lavt og knallhardt og var utagbart for en hardt presset Zulufadder-keeper. 0-1. Så stereotypisk det får blitt, et norsk lag blir utspilt, men scorer på en dødballsituasjon.
Kampen ebbet ut og vi tapte 1-0. Ufortjent, men sånn er fotballen. Skuffelsen var der en liten periode, men gikk kjapt over. Trenerne og de rundt var gode til å fokusere på det positive: Guttene spilte opp mot sitt beste, kjempet som helter i alle kampene og har vist voldsom fremgang de siste ukene. Noe mer enn det forlanger vi ikke og fotballen er tross alt ikke det viktigste ved oppholdet.
Fotballen er bare et virkemiddel for å fremme inspirasjon, glede og motivasjon for guttene til å jobbe hardt videre. Spesielt på skolen, men også på fotballbanen.
av Kristoffer Høgås