Vi visste vel ikke EGENTLIG hva vi satte i gang! Jeg skulle bare hente noen t-skjorter på Norway Cup for et par år siden og PLUTSELIG står vi her med fullt lag!

Å få 13 foreldreløse gutter til Norge er en hasardiøs øvelse. De har ikke nødvendigvis identitetspapirer, noen VET ikke engang hvem faren er, andre bor hos naboen og den tredje og fjerde sover sammen med 12 andre på et jordgulv hos bestemoren til farens forrige kone. Sånn er det i Zululand (Kwa-Zulu Natal), området i Sør-Afrika, der forekomst av aids ligger på toppen i verden.

For disse 12-13-åringene er dagene helt like. De går mange kilometer til skolen. Barbeinte. De har bare noen få klesplagg hver. Og ikke nødvendigvis nok mat. Av Zulufadder får de en mateske , men den er ikke alltid nok til en stor familie. Om vinteren (juli) er det bitende kaldt. Da hutrer de av kulde. Skolene er mer eller mindre en oppbevaringsanstalt, med ufaglærte lærere og overfylte klasser.

Lykken er fotballen! Når det sendes kamper på tv, samles guttene i det ENE huset i dalen der de har tv. Hos presten. Det er selvfølgelig ikke plass til alle INNE, så de står utenfor huset og ser inn gjennom vinduet.

Selv spiller de på den gressbakken som finnes. Der ser du ikke målet hvis du står i den andre enden, for det er så bratt. Tærne må være herdet, for ingen av dem har sko. Målet har de spikket av tre stokker. Og fotballen kan være plastposer, som er surret sammen. Men jubelen er LIKE stor når de scorer her, som når gutter fra Norge scorer på en kunstgressbane med en fotball til 500 kroner.

Det var på KNIVSEGGEN av tid vi fikk det til! Passene ble utstedt med verdensrekordfart. Den Sør-Afrikanske ambassaden i Oslo ga jernet og fikk funksjonærene til å yte sitt beste der nede på det lille kontoret i Eshowe. Takk til dem!! Og til Zulufadders ansatte!

Takk til bestemødre og andre, som gikk kilometervis over berg og dal i søla for å komme frem og trykke fingeravtrykkene sine på attestene til guttene. Attestene som vil bringe dem over hav og kontinenter de aldri har hørt om. Norge, derimot, der kommer alle fadderne fra, så det har de hørt om!

Visaene var et kapittel for seg. Og flybillettene. Synkroniseringen var på HÅRSTRÅET!!! Den Norske Ambassaden i Pretoria, altså!! DE skal ha gullmedalje! Hurra for alle som har hjulpet til i prosessen!

Barna har kanskje aldri vært i nærmeste storby, de har aldri vært på en flyplass, eller kjørt fly, spist is. Det er store ting som skal oppleves for første gang i løpet av disse dagene de samles på Ekebergsletta.

Engelskundervisning og opplevelser står i kø for dem. De skal få møte og spille med barn fra hele verden. Fra de trange, små dalene Simunye, Mandawe og uMlalazi opplever de nå hele verden og skal knytte bånd og gjøre erfaringer, som de skal dele med landsbyene når de kommer tilbake.

Selv skal de opptre på Rådhuset, og i Hellerud kirke. Zuludans med antilopeskinn og trommer. Idrett og kultur har ingen landegrenser. Så er det opp til oss i Zulufadder å gjøre dette til en GOD opplevelse for alle. Også når de kommer hjem. Å la det være en inspirasjon til å lære mer, og å få ANDRE til å ha lyst til strekke seg for eventuelt å komme hit til neste år. Men vi må først se om vi overlever i år!!